Inspirasjon!

Det er en viss fare for at jeg nå risikerer å sette meg selv i husmorbåsen, men det får så være.

Jeg har nemlig en STOR forkjærlighet for kokebøker... Der andre gjerne koser seg med en god roman eller et interiørblad (jeg gjør det også innimellom, altså..), tar jeg heller frem en kokebok og koser meg glugg i hjel med å bla i den og drømme meg bort. På ønskelistene til hver jul og bursdag har det de siste årene hver gang stått flere forskjellige kokebøker som jeg så gjerne vil innlemme i samlingen min. Og får jeg de ikke i gave, så går jeg gjerne og kjøper det selv..

Favoritten blant kokebøker er de som er skrevet av matskribenter eller deres like (f.eks Jamie Oliver). Du får ikke bare oppskrifter, men som regel også historien bak oppskriften, eller hvorfor forfatteren liker så godt akkurat denne retten - det er som om en står og småsnakker på kjøkkenet med forfatteren mens maten tilberedes. Ofte kommer nyttig bakgrunnsinformasjon om enkelte av ingredienser, eller opplysninger og kunnskap som en senere kan benytte til å (prøve å) imponere andre med.

Nigella er en av favorittene, blant annet fordi hun skriver med humor og stor kjærlighet til mat. Hun har ingen "nå bruker vi lett-smør i stedet for vanlig smør for å spare et par kalorier"-type utsagn. Heller motsatt. Og det kan ofte føles befriende i denne slankefikserte verden vi lever i. I denne boken, "Nigella Express", sier Nigella selv at "Denne boka handler om rask mat, det skulle fremgå av tittelen, men det er også en bok for deg som elsker mat. Hvordan skulle jeg kunne skrive om noe annet?" Og hun elsker virkelig mat - god mat. Her får du mange tips til hvordan lage gode retter kjapt, og samtidig få det til å smake veldig godt. Jeg har ikke laget så mange retter fra denne boka ennå, men blar ofte i den for å få inspirasjon - og det får jeg i bøttevis.

Den andre favoritt-kokeboken min er Jamie Olivers "Hjemme hos Jamie - Det gode liv går kjøkkenveien". I denne er det også - slik som de andre bøkene jeg har nevnt - ikke bare oppskrifter, men spennende mat-lesning i tillegg. Noe av det jeg liker best er at han har kategorisert oppskriftene etter vinter, vår, sommer og høst, og kommer med masse masse tips for hjemmedyrking av grønnsaker, alt fra tomater og agurker til salat, urter, gulrot og jordbær. Spesielt nyttig dersom man tenker på å dyrke noe selv, for han har en veldig jordnær (haha) tilnærming til det, og får det til å virke veldig enkelt å dyrke sine egne grønnsaker og salater.

En tredje favoritt er Andreas Viestad sin "Hvordan koke vann". Den er litt annerledes enn en tradisjonell kokebok, for den kan også brukes som en kjøkken-oppslagsbok i kokekunstens små og store utfordringer. Hvordan hakke løk uten å gråte? Hvorfor blir potetmosen av og til seig? Hvordan få til en perfekt stekt biff? Går det an å koke laks på en varm tallerken? Hva er hemmeligheten bak en saus som ikke skiller seg? Forfatteren bruker moderne matvitenskap til å finne frem til nyttige triks og gode forklaringer på matlagingens mysterier. Denne boken er altså proppfull av informasjon jeg blir klokere av, i tillegg til mange gode oppskrifter. Kort sagt veldig herlig lesning!

Rips og ripsgele - mmm...

Vi er så heldige at det var fire ripsbusker - to store og to små - i hagen når vi kjøpte huset for to år siden. Ripsbusken er utrolig hardfør og overlever alt. Den fortsetter å vokse i det uendelige, og den gir alltid bær, selv etter tiår uten gjødsel og beskjæring. Men det er jo fint å ta vare på vekstene i hagen sin, så jeg beskjærte ripsbuskene i fjor høst, og det ga nesten en dobling i avlingen!

Jeg har vokst opp med ripsgele laget av mamma, og i fjor og i år brukte jeg det aller meste av bærene til å lage ripsgele. Det finnes nok mange oppskrifter på hvordan en lager det, og den oppskriften jeg har fått av min mor (og som jeg selvsagt synes er best) er like enkel som den er usunn..

Her er den, oppskriften på ripsgele som jeg tror min mor har fått fra sin mor:

Du trenger ikke å renske bærene på forhånd, bare la de være på stilken. Men om det har sneket seg inn noen småsnegler blant bærene kan det jo være greit å plukke disse ut før du klemmer ut saften. Ved hjelp av en saftduk (som jeg fikk tak i på Jernia) klemmer du ut så mye saft som du bare klarer. Hos oss er det Rune som står for klemmingen, for det krever litt muskelkraft.

Sjekk hvor mange liter saft du har fått. Saften koker du opp i en litt for stor gryte, og la det koke et par minutter mens du rører. Det vil etterhvert samle seg litt rosa skum på toppen, dette fjerner du med en skje. Prøv å ta vekk så mye skum som mulig.

Når det er gjort, tar du gryten av pannen. Så kommer du til det magiske med det hele, om en kan kalle det det. Det som gjør at geleen stivner, er nemlig ene og alene sukker. Det kan høres brutalt mye ut, men du skal ha 1 kg sukker per liter rips-saft. Så pass på at du har målt opp hvor mye rips-saft du har på forhånd, eller at du har en slik kjekk gryte som har litermål på innsiden - som jeg oppdaget at vi hadde.

Jeg hadde 3 liter rips-saft, og tømte derfor i TRE kg sukker rett i den varme ripsen (det var nesten så jeg kjente det i tennene..). Rør til alt sukkeret er oppløst. Ha den ennå flytende ripsgeleen over i passe små frysebeger. Det er viktig at du gjør dette med en gang og ikke holder på med andre ting i mellomtiden, for ripsgeleen stivner overraskende fort. Frys ned - og gled deg til høst- og vinterdager hvor du kan nyte herlig hjemmelaget ripsgele. Ah.. Enkelt, ikke sant?

Noe av ripsen har jeg bare renset og skylt, fryst det ned slik at jeg kan ta det opp når jeg får lyst på. I dag hadde jeg en porsjon rips med litt sukker, sammen med Irish Cream is, sjokoladesaus og grovhakkede mandler. Sukk - jeg er svak for sjokolade. Og god is. Ripsen ble her mitt sunnhetsalibi.

Facelift i hagen - brostein, jordbær og lavendel

Denne våren har blomsterbedet fått en sårt tiltrengt ansiktsløftning. Noe av løftet har skjedd under jorden, for all jorden var full av stein. Antagelig ment som drenering en gang i tiden, men jord og stein har etterhvert blandet seg slik at det var umulig å stikke en spade i jorden uten å støte på en hel horde med pukkstein. Det bestemte vi (les jeg) oss for å gjøre noe med! Rune gravde opp all jorden, renset den for stein, og bedet ble fylt av ny jord og litt kugjødselkompost.
I tillegg var kantsteinen av alle slags størrelser og former, og ikke noe fin. Siden vi er fan av symmetri (til en viss grad), valgte vi å heller bruke brostein som kantstein. Og se hvor fint det ble!

Jeg liker så godt planter som lukter godt eller som gir oss mat, derfor fikk lavendel lov til å flytte ut i bedet vårt. Gleder meg til herlig lukt senere i sommer!

Sommerens mest spennende prosjekt foreløpig er jordbær! For å prøve å unngå at sneglene spiser opp bærene når de kommer, valgte jeg å plante de i potter og kurver i stedet for i en åker i hagen. Mmm... hjemmelagde jordbær!